Norsk lovgivning 1960

    For å muliggjöre ratifisering av Antarktistraktaten ble ved lov av 2. juni 1960 gjort endringer i lovgivningen om Bouvet-öya, Peter I's öy og Dronning Maud Land. Uten samtykke av Kongen er det nå forbud mot på nevnte områder å foreta atomeksplosjon, å anbringe radioaktivt avfall, og å bruke eller inneha atomreaktor o. 1. Samtidig ble åpnet adgang til å etablere en internasjonal inspeksjonsordning.
    Ved lov av 2. juni 1960 er lempet på forbudet mot utlendingers fiske innenfor fiskerigrensen, slik at sportsfiske med håndredskap er blitt tillatt. Salg av fangsten er dog forbudt. Adgangen omfatter ikke elver og innsjöer (ferskvann). Spörsmålet om slik lempning ble tatt opp gjennom Det Nordiske Råd som ledd i bestrebelser på å skape rettslig likestilling mellom nordiske borgere. Den foretatte lovendring er imidlertid til fordel for alle utlendinger.
    Et skritt nærmere en utbygget folketrygd ble tatt ved to lover av 22. januar 1960 om uföretrygd og om attföringshjelp og ved samtidige endringer i trygdelovgivningen, særlig i lov om syketrygd.
    I 1959—60 ble sluttet avtale mellom Norge og Forbundsrepublikken Tyskland om ytelser til fordel for norske statsborgere som er blitt rammet av nasjonalsosialistiske forfölgelsestiltak. Etter avtalen skal betales en erstatning på vel 100 millioner kronor, som skal fordeles etter den norske regjerings skjönn. De nödvendige lovregler ble gitt 25. mars 1960. Erstatning utbetales til dem som i okkupasjonstiden satt i tysk politisk fangenskap, og til deres etterlatte. De som av tyske myndigheter ble ansett som krigsfanger, kommer ikke i betraktning, og heller ikke de som ble underkastet mildere form for internering. Erstatningen anses som oppreisning for lidelser i fangenskapet — ikke som godtgjörelse for ökonomisk tap. Det er etablert en egen fordelingsmyndighet og en ankenemnd hvis avgjörelser er endelige. I alt er innkommet ca. 23 000 krav hvorav ca. 90 pst. kan ventes å bli godkjent.
    Til regulering av samvirketiltak med sikte på boligbygging og til sikring av deltagernes interesser og rettigheter er gitt lover om boligbyggelag og borettslag (av 4. februar 1960). De behandler rettsområder som tidligere ikke var lovregulert, men registrerer i store trekk den praksis som hadde utviklet seg innen boligsamvirket. Lovene har regler om stiftelse og organisering av boligkooperative sammenslutninger, og om forholdet mellom lagene og andelseierne, herunder bestemmelser om borettsinnskudd og om andelseiernes leie av bolig.
    Arbeidet med en revisjon av luftfartslovgivningen ble tatt opp i 1947 i samarbeid med de övrige nordiske land. Den nye lov av 16. desember 1960 inneholder en fullstendig kodifikasjon av luftfartsretten, og omfatter både den offentlige luftrett og luftprivatretten. Norsk luftfartslov

 

er nå bragt på linje med Chicago-konvensjonen, samtidig som andre overenskomster og internasjonale normer har vært tatt i betraktning.
    Om adgang til å avbryte svangerskap er gitt en særskilt lov av 11. november 1960. Til grunn for loven ligger en innstilling av 1956 fra Det sakkyndige råd for strafferettslige spörsmål. De nye regler opprettholder gjeldende ordning hvoretter svangerskapsavbrudd ikke kan skje ut fra rent sosiale indikasjoner. Derimot kan man nå ta hensyn til de sosiale forhold som kvinnen lever under, når det skal vurderes om svangerskapsavbrudd er nödvendig for å avverge alvorlig fare for hennes liv eller helse. Beslutning om å avbryte svangerskap skal i alminnelighet treffes av to leger. Hva enten beslutningen går ut på å gi eller nekte samtykke til inngrep, skal den være skriftlig og grunngitt. — Også reglene om straff for rettsstridig avbrytelse av svangerskap ble endret ved samme anledning. Strafferammene er gjort lavere enn tidligere, således er maksimumsstraffen nå 1 års fengsel for kvinne som selv avbryter sitt svangerskap (mot för 3 års fengsel).
    Som ledd i bestrebelser på å forkorte tiden fra saksanlegg i förste instans til endelig avgjörelse foreligger, og i sammenheng hermed også for å avlaste arbeidsbyrden for Höyesterett, er tvistemålsloven endret (lov av 26. februar 1960), slik at Höyesteretts Kjæremålsutvalg kan nekte å fremme en anke når det enstemmig finner, i særlige tilfelle, at hverken avgjörelsens betydning for partene eller utenfor den foreliggende sak eller andre grunner gjör det rimelig at anken blir prövet av Höyesterett. Videre ble ordningen med forelöpig anke opphevet, hvilket faktisk betyr en forkortelse av ankefristen fra tre til to måneder. Adgangen til å sette herreds- eller byretten med tre juridiske dommere falt samtidig bort. Denne adgang ble særlig brukt for å få en anke direkte inn for Höyesterett, men det er fremdeles anledning til dette.
    Ved lov av 2. juni 1960 er foretatt endringer i tvistemålsloven og tvangsfullbyrdelsesloven slik at utenlandske, rettskraftige voldgiftsavgjörelser kan fullbyrdes i Norge uten at det er nödvendig å få dom ved norsk domstol. Det er herved mulig for Norge å tiltre en internasjonal konvensjon om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsavgjörelser, vedtatt i New York 10. juni 1958.
    Siden 1937 har sakförere måttet stille sikkerhet etter reglene i domstolslovens §§ 222—224. Sikkerheten har omfattet minst 20 000 kroner, dog slik at Kongen har kunnet bestemme at sakförere med kontor i bestemte kommuner skal gi sikkerhet for et höyere belöp, opp til 50 000 kroner. Etter initiativ fra Den Norske Sakförerforening er formene for sikkerhetsstillelse endret (gjennom en lovendring av 2. juni 1960). Det er etablert et Sakförernes erstatningsfond som enhver som vil utöve sakförervirksomhet i eget navn, plikter å betale bidrag til. Fondet dekker ökonomisk ansvar som en sakförer ved egen eller underordnedes rettsstridige adferd pådrar seg under utövelsen av sin næring. Kongen gir nærmere regler om fondets administrasjon og virksomhet, og fastsetter störrelsen av sakförernes årlige bidrag.
    Lov av 17. juni 1960 om rett til fotografi avlöste en lov av 1909. Den nye lov er forberedt i nordisk samarbeid og tar hensyn til de nye bestemmelser av 1948 i Bern-konvensjonen og til den universelle copyright-konvensjon, utarbeidet i Geneve i 1952. Den nye lov inneholder

 

få og ikke særlig viktige endringer i forhold til loven av 1909. Man har opprettholdt den eldre ordning hvoretter eneretten til fotografisk bilde opphörer 15 år etter utlöpet av förste innehavers dödsår. Derimot er det gjort en forlengelse når et fotografisk bilde er fremstilt av en juridisk person; etter den nye lov opphörer eneretten 25 år etter utlöpet av det kalenderår da bildet ble offentliggjort.

Erling Sandene