Norsk lovgivning 1958
    Ved lov av 28. mars 1958 ble gitt regler om ansvar og garanti for statens oppkrevere og regnskapsförere. Det er slått fast at enhver embets- eller tjenestemann som innkrever eller mottar penger for staten, er overfor denne ansvarlig for tap som skyldes at han ikke har opptrådt forsvarlig. I særlige tilfelle kan Kongen (eventuelt Riksrevisjonen) nedsette et pådratt erstatningsansvar eller la det falle bort.
    Om utenrikstjenesten er gitt en ny lov av 18. juli 1958. Loven innebærer ingen endringer i den organisasjonsmessige og administrativeoppbygning av utenrikstjenesten slik den ble trukket opp i den tidligere lov av 1948.
    For å imötekomme behov og krav som i årene etter krigen i stigende utstrekning har meldt seg i forbindelse med offentlige tjenestemenns lönns- og arbeidsvilkår, har man fått en lov om offentlige, tjenestetvister (av 18. juli 1958). Der er gitt regler om forhandlingsrett, tariffavtaler, megling, avtalebrudd og arbeidsstans, og i store deler har man brukt som mönster ordningen i det private næringsliv. Arbeidsretten har ene kompetanse i tvist om en tariffavtales gyldighet, forståelse eller beståen eller om krav som grunner seg på en tariffavtale (rettstvister), mens andre rettslige tvister hörer under de vanlige domstoler. Rikslönnsnemnda har kompetanse — dersom beggeparter er enige om det — når det gjelder tvist om ordningen av lönnsog arbeidsvilkår som ikke omfattes av en tariffavtale (interessetvister). Endelig skal Statens lönnsutvalg — dersom en av partene begjærer det— avgjöre tvist om hvilken lönnsklasse en tjenestemanns stilling skal henföres til.
    Regler om godtgjöring til og skattelegging av stortingsrepresentanterble gitt ved lover av 24. juni 1958. Den årlige grunngodtgjörelse er sat ttil kr. 20 000; dessuten betales et årlig omkostningstillegg fra kr. 9 000 til kr. 12 600 alt etter hvor vedkommende representant har sin faste bopel. Omkostningstillegget skal ikke beskattes.
    Om arbeidsvilkår for arbeidere i jordbruket er gitt en lov av 19. desember 1958. Den nye lov betyr en ytterligere tilnærming av reglene om vern for arbeidere i jordbruket til bestemmelsene i den alminnelige arbeidervernlov.
    Ved endring av 28. november 1958 i den alminnelige arbeidervernlov ble fastsatt at en arbeiders vanlige arbeidstid ikke må være over 9 timer i dögnet og ikke over 45 timer i uken (mot tidligere 8 timer i dögnet og 48 timer i uken). Samtidig ble bestemt at det er adgang til å treffe avtale om fordeling av den ukentlige arbeidstid på færre dager enn 6. Nyordningen trådte i kraft 1. mars 1959.
    En ny lov om yrkesskadetrygd blev gitt den 12. desember 1958 og trer i kraft 1. januar 1960. De tidligere ulykkestrygder er slått sammentil en felles yrkesskadetrygd, og nye store samfunnsgrupper er förtinn under den pliktige trygd. Videre innebærer den nye lov en ve-

sentlig hevning av erstatningsgrunnlaget og en omlegging av normene for invaliditetsbedömmelse, slik at rent medisinsk vurdering kommer i bakgrunnen.
    Kongen er — ved endring av 28. mars 1958 i lov om felles normaltid (av 1894) — gitt fullmakt til å fastsette »sommertid». Bestemmelse herom er truffet med virkning fra og med sommerhalvåret 1959.
    Om vanföre er gitt en ny lov av 5. desember 1958. Den viktigste nyordning går ut på at det offentlige i alle tilfelle skal bære utgiftene ved opphold i pleiehjem for vanför som ikke kan få nödvendig pleiei eget hjem.
    Det er gitt en ny lov om navigatörer (av 10. oktober 1958), som innförer 2 klasser av styrmannssertifikat og et nytt fiskeskippersertifikat.
    Ved en midlertidig lov av 13. juni 1958 er det åpnet alminnelig adgang for Kongen til å gi en ekspropriant samtykke til å ta eiendommen i besittelse før ekspropriasjonserstatningen er fastsatt. Loven blegjort midlertidig da regler av lignende karakter er tatt med i det utkast til felles ekspropriasjonslov som er under behandling i Stortinget.
    Vergemålsloven ble den 11. april 1958 endret slik at foreldrene skal være verge i fellesskap for mindreårige barn, dersom de har foreldremyndigheten sammen. Norge er dermed kommet på linje med andre nordiske land når det gjelder ordningen med hvem som er födt verge. De norske supplerende regler om fullmakt for den ene av foreldrene til å före vergemålet alene er imidlertid ikke så utbygget som i Danmark, mens man i Sverige ikke har særlige lovregler om forholdet.
    Prosesslovgivningen ble endret ved lov av 11. april 1958 slik at utenlandsk sakförer nå kan opptre som prosessfullmektig i sivil sak og som forsvarer i straffesak. Endringen ble foretatt med sikte på å oppnå en ensartet ordning i de nordiske land.
    Ved lov av 12. desember 1958 ble foretatt viktige endringer i straffelovgivningen. Således ble strafformen skjerpet fengsel (fengsel på vannog bröd eller med hårdt natteleie) opphevet. Videre ble det gitt straffebestemmelser rettet mot uhjemlet avlytting eller opptak av telefonsamtaler og forhandlinger i lukket möte samt mot anbringelse av lytteapparat, lydbånd o. 1. med sikte på avlytting eller opptak som nevnt. Av endringene kan ellers nevnes at reglene om ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift gjennomgikk en ganske inngripende formell og reell revisjon. De tidligere regler var innviklede, uklare og vanskelige å håndheve, til dels også preget av at de var blitt til under de mer primitive presseforhold som rådet omkring århundreskiftet. Man har imidlertid opprettholdt det tidligere gjeldende, naturlige ansvarssystem, d. v. s. det alminnelige strafferettslige prinsipp at alle som på en eller annen måte som gjerningsmann eller i tilfelle som medvirker har hatt befatning med en straffbar handling, er strafferettslig ansvarlig, forutsatt at den nödvendige subjektive skyld er utvist. Man avviste således tanken om en omlegging i retning av de kunstige ansvarsordninger som til dels behersker fremmed rett.
    Den gamle lov om fengselsvesenet (av 1903) er avlöst av en ny lov (av 12. desember 1958) som bygger på moderne prinsipper om fangebehandling, særlig på fellesskapsbehandling av fangene — både underarbeidet og i fritiden. Blant mer spesielle nyskapninger i Norge kan

nevnes at også varetektsopphold skal regnes med til den utholdtestraffetid når det gjelder spörsmålet om löslatelse på pröve, og at det er adgang til prövelöslatelse allerede når halvparten av den i dömtestraff er utholdt dersom straffen lyder på 3 års fengsel eller mer. Prövetiden er redusert fra 3 til 2 år. Det er gitt alminnelig adgang til innsettelse i åpen anstalt, og til å meddele tillatelse til å ta arbeid hosarbeidsgiver utenfor anstalten (frigang). Taler særlige og vektige grunner for det, kan den innsatte gis permisjon for en kortere tid, og dennetid regnes med i den utholdte straffetid.

Erling Sandene